Fiolinbygging

 

Materialet 

Lokket er den viktigste delen i ethvert strengeinstrument. Som oftest er dette av gran. Bunn, sider og hals er som oftest av lønn., men andre tresorter som poppel, kastanje og svart-or er også brukt. For at treet skal være egnet til klang-materiale, gjelder en rekke forutsetninger: Treet må ha vokst i egnet jordsmonn(rett kalkinnhold) og  i ideelt klima. Treet må være hogd midtvinters og ha tørket tilstrekkelig lenge. Emnene må være tatt fra den delen av stammen som har de lengste cellene, et stykke opp på treet. Ved hjelp av et ultralyd-apparat er det enkelt å måle en del av treets lyd-egenskap. Hvor hurtig treet overfører lyd, er et mål på treets elastisitet. Jo raskere treet leder en lyd-impuls, jo bedre er elastisiteten. Dette er ikke det samme som bøynings-evne, som også må vurderes ved valg av materiale. Den tverrgående bøynings-motstand er svært forskjellig fra et tre til et annet. Et godt lokk-materiale har størst mulig elastisitet i lengde og forholdsvis liten bøynings-motstand på tvers av årringene. Dessuten  er egenvekten viktig. Et tungt trevirke gir grunnlag for en mørk klang, lett materiale gir en lysere klang. Til bratsj bør derfor velges materiale med høy egenvekt. Både bunn og halsmaterialets styrke er avgjørende for at lokket skal kunne klinge maksimalt. Både egenvekt, elastisitet, tykkelse og egen-toner i både lokk, sider og bunn er altså med på å bestemme klangkarakteren i instrumentet. Dessuten er det avgjørende at lakken ikke trenger inn i treet og ikke er for tykt lagt på.

Modell og form

En geometrisk konstruksjon er grunnlaget for fiolinfamilien, der disse forhold gjelder: Største bredde er 4/7 av lengden, fremre bredde er 4/5 av største bredde, og minste bredde er 1/2 avstand mellom tverrlinjene for største og minste bredde. Største høyde innvendig er 1/2 minste bredde. Plasseringen av hjørner og lyd-hull er også geometrisk bestemt. Når disse forhold overføres på en normal indre fiolinform med lengde 35 cm, blir tallene for bakre bredde 20 cm, fremre bredde 16 cm, minste bredde 10,5 cm, innvendig høyde 5,25 cm. For- og bak-klosser , hjørneklosser limes midlertidig til den indre fiolinformen og formes slik at ytter-linjene løper jevnt og symmetrisk.

Sarg

Sarg-skinnene sages helst av samme emne som bunnen, og pusses og sikles til 1 – 1,3 mm tykkelse før de bøyes ved hjelp av et ca 100 grader  varmt bøyeverktøy, og når de passer nøyaktig rundt modellformen, limes de til klossene. Før lokk og bunn kan limes til sargen, må kantene innvendig listes med ca 2 mm tykke lister, slik at limflaten mot lokk og bunn blir 3 mm bred.

Lokk og bunn

Begge sages til slik at ytterkant ligger 2,5 mm utenfor sargen. Så formes de utvendig,slik at en får tilnærmet jevne sirkel-buer både på langs og tvers, lange konvekse buer i midten og korte konkave buer mot kantene. Et enkelt verktøy til å kontrollere jevnhet, er et tykkelse-strekmål, som tegner linjer ettersom det innstilles på forskjellig tykkelse. Siste finjustering av hvelvformene gjøres med en form-sikling, og en bør kunne arbeide i sol-lys for best mulig å se hvor det enda er ujevnt.

Når platene er helt ferdig formet utvendig, tynnes de innvendig under kontroll av vekt og egentoner. Resultatet skal bli et jevnt fordelt tykkelsemønster, der minste tykkelse i både lokk og bunn som oftest blir fra 2 – 2,5 mm. Største tykkelse i midten blir for bunnen 4 – 6 mm og for lokket 3 – 3,5 mm. Når egen-tonene er harmoniske og samtidig vektforholdet lokk/ bunn er 2/3 er en nær det ideelle. Plasseringen av lyd-hullene i lokket er konstruert slik at lokk-flaten foran og bak disse er like stor. Det er klangmessig viktig at avstanden mellom dem er best mulig. Denne er noe avhengig av lokkets form og tykkelse i midtpartiet, men vanlig minsteavstand mellom fremre del av lydhullene er 40 – 42 mm. Lokket skal deretter forsynes med en bassbjelke tett ved venstre lydhull. Den tilpasses slik at den gir lokket et lite løft på bass-siden. Dette skal hindre at lokket synker ned av strengetrykket. Riktig utført skal det ikke være nødvendig å skifte bjelken i instrumentets levetid. Mengden materiale i bjelken skal gi lokket de samme egentoner som det hadde før lydhullene ble skåret. Arbeidet med lokk og bunn avsluttes med at innsiden poleres med en spritløsning av propolis.

Hals, skruekasse og snekke

Halsmaterialet skal være så sterkt som mulig. En svak hals gir ikke fiolinen den tonestyrke den kunne hatt. Skruekassen og skruene tilpasses slik at hver streng har fritt rom fra skrue til for-sadel, og det må være så stort rom under skruene at strengene ikke kan klemmes mot bunnen dersom vindingene krysser hverandre. Snekken skjæres slik at den virker harmonisk i størrelse og form. På noen fioliner er snekken formet som et hode av menneske eller dyr.

Overflatebehandling og lakk

For å hindre at lakken trenger inn i treet, behandles det med et middel som tetter de ytterste porene. Det ideelle er at det ikke skaper spenning i overflaten ved at det trekker seg sammen når det tørker. 2 strøk med en blanding av eggehvite og arabisk gummi løst i vann er godt egnet. Deretter slipes svært forsiktig for å jevne overflaten, men ikke så mye at porene åpnes, og slipestøv fjernes. De tidligere italienske fiolinbyggere brukte tørre stengelbiter  av åkersnelle til å polere overflaten.

Rull til toppen